Det er velkjent at barn, unge og voksne har redusert impulskontroll, vanskeligheter med å sitte i ro, og lærevansker i enkelte sammenhenger. Er diagnosen reell, eller er det mangel på kompetanse og forståelse som gjør at dette har blitt et samfunnsproblem? Det jeg har observert over lengre tid, er at vi forsøker å sende barn og unge gjennom altfor trange tunneler i samfunnet, som nødvendiggjør en slik diagnose.
Hva slags signal sender vi til unge mennesker ved å diagnostisere de med ADHD, og deretter behandle de med Ritalin? At det er noe galt med dem, og at de trenger noe fra utsiden for å “fikse” det som er galt. Kollega Rashidi sier: «Hvorvidt du får riktig diagnose virker nærmest å ha blitt et sjansespill». Det trenger det ikke være, dersom merkelappen oftere blir “klippet av”, og tilstanden blir benyttet som en ressurs, heller enn en begrensning.
En hjerne og psyke under utvikling, burde vel få mulighet til å utvikle seg? Hvorfor skal foreldre og lærere forvente at barn og unge skal utvikle seg, hvis de ikke er villig til å gjennomgå det samme selv? Barn kopierer det de voksne gjør, ikke det de sier. Atferd er også avhengig av hva slags miljø og kontekst vi befinner oss i. Et «problembarn» i en setting kan oppføre seg ordentlig i andre situasjoner. Det kommer an på hvem de møter, hvilke omgivelser de befinner seg i, og også hva disse omgivelsene stimulerer til. Det er like fornuftig å stille spørsmålstegn ved de som diagnostiserer, som oppdrar og de utdanningsansvarlige. Psykolog Carl Jung sa: “Om det er noe vi ønsker å forandre ved et barn, så burde vi først undersøke om det ikke er noe vi heller burde forandre ved oss selv.”
I en travel hverdag er det lett å ta til takke med en merkelapp, og et eller annet fra medisinbagen. Min erfaring tilsier at det ikke er lurt å undervurdere hva både barn, unge og voksne er i stand til, før de har blitt ordentlig eksponert for et miljø som virkelig stimulerer til vekst og utvikling. Dette er to ulike tilnærminger med ulik bruk og nyttighet i forskjellige kontekster. En bruker merkelapper og medisiner som virkemiddel, den andre ser gjennom merkelapper, og satser mer på miljøendring og utvikling. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Det kan fort etableres en ond sirkel hvor barn og unge blir stemplet som “problembarn”. Ved å bære på dette stempelet, blir de mer og mer behandlet som ett. Når alle de voksne ser på gutten eller jenta gjennom en “problembarn-linse”, forsterker det ofte opp den uønskede atferden gjennom en paradoksal effekt. De negative forventningene kan fort sette i gang en selvoppfyllende profeti, hvor tiltakene for å få bort uønsket atferd, øker symptomene. Det å føle seg annerledes og bli «kjeftet på» hele tiden, skaper mye indre stress hos de unge. Dette stresset fører til at den hjerne regionen (frontallappen) som nettopp trenger utvikling, får lite blodgjennomstrømning.
Kollega Rashidi sier: «Forklaringen på svakhetene våre blir at noe må være galt, i stedet for at vi aksepterer egne skavanker». Dette oppfordrer heller til stagnasjon, i stedet for utvikling. Folk oppsøker lege fordi de intuitivt forstår at det er et eller annet som trenger endring og tiltak. Det mange foreldre vil ha, er utvikling for eget barn. Men så er det kanskje de voksne som har vel så stort behov for større forståelse og utvikling. Ved å bare ty til merkelapper og medisiner, fritar det både foreldre og undervisningssteder fra å igangsette effektive tiltak. Tiltak er ikke det samme som effektive tiltak. Det finnes nye frivillige organisasjoner, særlig for vanskeligstilte gutter, som demonstrerer nettopp dette prinsippet; at en endring både i kompetanse, miljø og læremetoder, fører til betydelig endring i atferd.
For å ta tak i denne problemstillingen, trengs kompetanse som går utenfor det etablert vitenskap og dokumenterte studier kan tilby. Det oppstår best gjennom både nytenkning og innovasjon. Deretter får studier komme i etterkant som en kvalitetssikring.